Med en paraply som spennes opp av tid, sted og sykdom, sørger disse bøkene for at det er ingen tvil: Det er med kroppene vi lever, det er en kroppens fortelling som flytter oss gjennom tiden, gjennom livet, sykdommen og døden. Det er ikke mulig å unnslippe kroppenes erfaring.

Susan Sontag skriver i “On Photography” om at man må tre ut av en situasjon for å kunne ta et fotografi. Bare den som trer ut av bildet selv og blir en observatør kan ta bildet. Men når jeg tok bilde av denne kvite katta, var det som om at det motsatte av det Susan Sontag har skrevet om fotografi skjedde.

Jeg har en egen muskel et sted i kroppen som er kalt opp etter Mary Ruefle.

Den fantes ikke før jeg leste henne.

Og hver vinter når den første snøen faller,

er det umulig for meg å ikke tenke på

første gang jeg lærte at Mary Ruefle finnes.

November, jeg sier det igjen, november er den beste måneden. Den er den som roper minst, den som likevel har alt lys som trengs.

Det er ei kjensgjerning i krig og diktatorstatar at det er poetar og forfattarar som er dei som blir teken først. Ellers er me som samfunn kanskje ikkje så oppteken av poetar eller poesi i kvardagen vår. Det er vel som med insekta, med humler og biene: Vi skjønar alvoret først når dei er borte.

Dette kan berre starte på eitt vis, og det er med Hör bare hur ditt hjärta bultar i mig, av Bodil Malmsten. Boka er den fyrste i ein serie av fem bøker som har blitt kalla Loggböckerna.

Bøkene er ein fysisk versjon av bloggen Bodil Malmsten skreiv på gjennom mange år på www.finistier.se.

Den sida finnes ikkje no lenger.