Å få være i sitt eget bilde – om hvem som ser i lesbisk film 

«It is not like you have to scratch your head for hours thinking: 

How am I not going to objectify women? It is not that difficult» 

Céline Sciamma

Det å lage en liste over lesbiske filmer gjennom tidene kan på ett vis være fornøyelig: Å oppdage at det gjennom filmhistorien har vært en tematikk mye mer enn man kanskje skulle tro. Samtidig kan en slik liste si svært lite, om den i det hele tatt sier noe, om vilkårene for skildringene av begjær og kjærlighet mellom to kvinner på film. Og ikke minst, sier det veldig lite om hva det er vi egentlig ser. Om hvem som ser - og hvorfor.

Portrett av en kvinne i flammer (2019, Sciamma) og Ammonite (2020, Lee) er to filmer som fikk meg til å tenke på hvordan kvinner og lesbiskes seksualitet, men også seksualitet og intimitet generelt, framstilles i populærkulturen.Jeg har gått og tenkt på Portrett av en kvinne i flammer (2019, Sciamma) og Ammonite (2020, Lee). Og på hvordan kvinner og lesbiskes seksualitet, og for den saks skyld også seksualitet og intimitet generelt, framstilles i populærkulturen. For det handler kanskje også om forventningen til hvordan seksualiteten skal se ut – og om hvordan denne forventningen dominerer populærkulturen vi omgir oss med i det daglige. Et foredrag med etterfølgende scenesamtale Céline Sciamma gjorde for det britiske film og tv-akademiet BAFTA i 2019 fikk meg til å finne en fin innfallsport til å tenke videre rundt både dette og de to filmene. SOg da særlig tankene hennes om å fremstille kvinners liv på lerretet, og hennes egen kunstnerisk poetikk der begjæret og det intime, og ønsket om å skildre dette, står sentralt.  

Både Portrett av en kvinne i flammer og Ammonite er laget av skeive regissører fra manus de selv har skrevet. De er begge lagt til en historisk tid, og hver av filmene skildrer kjærligheten og begjæret som oppstår mellom to kvinner. Men når det kommer til hvordan seksualiteten og intimiteten mellom de to elskende skildres, er det forskjeller å spore.  Sciamma har fraværet av det mannlige blikket som et viktig premiss for sin film. Francis Lee har på sin side i intervjuer snakket om betydningen av å kunne tillate oss å dikte historiske personer skeive, slik det til nå har vært gjengs at historiske personer alltid diktes hetero, om ikke annet skulle tale sterkt imot. 

I Ammonite lar Lee den britiske paleontologen Mary Anning som levde på 1800-tallet være lesbisk, uten at det foreligger sterke beviser for det. Men det er heller ingenting som taler imot det. I Portrett av en kvinne i flammer skildrerlager Sciamma en fiktiv historie om begjæret som vekkes – og kjærlighetshistorien som foldes ut – mellom portrettmaleren Marianne (Noémie Marlant) og Héloïs (Adéle Haenel). Marianne skal male et portrett av Héloïs som skal gis Héloïs’ beiler, før hun giftes bort til ham. Begge filmene viser oss eksepsjonelle kvinner i en tid der handlingsrommet for kvinner var noe helt annet enn hva det er  i dag.neppe var like store som nå. Begge sentrerer rundt mulighetene som kan finne sted mellom de to elskende. 

Det er ikke vanskelig å si at Céline Sciammas prosjekt kjennes friskt og nytt ut på flere måter. Det er heller ikke tvil om at arbeidet med å insistere påskape alternative framstillinger til av skeives fordel på film, slik Lee setter seg fore, er politisk og viktig. Og jeg vil ha dem begge, så egoistisk og hungrende er jeg. Allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at Lee hopper bukk over noe viktig.

Lees hovedkarakter Mary Anning (Kate Winslet) kan virke innesluttet i sitt arbeid, med lite overskudd til, eller ønske om, nærhet og mer omgang med andre og verden utenfor. Gjennom filmen får vi ta del i Marys harde og møysommelige arbeid, og Lees prosjekt skinner her – hvordan han løfter fram en kvinne som i sin samtid ble underkjent for sitt arbeid. Jeg får sympati for Kate Winslets karakter, men hun forblir et mysterium. I de intime scenene, der karakteren Mary åpenbart lengter etter en form for nærhet, er scenene forbløffende kjappe. Og hva er det jeg ser? To kvinner som skal være intime og av alle ting så handler det mye om oralsex. I disse korte intime scenene tar jeg meg også i å tenke at det er som om Lee ikke kan bli ferdig med dem fort nok.

Inntrykk av nærhet

«It is important to remember that the 

knowledge of screenwriting comes from a culture.»  

Céline Sciamma

Jeg tror på historien om livet til Mary Anning som Lee forteller, men ikke på relasjonen han skildrer mellom de to kvinnene. Å se Ammonite gav meg samme følelse som Kechishes Blå er den varmeste fargen (2013). En film jeg syns er flott, samtidig som jeg tenker at dette er en film som utgir seg for å være noe den ikke er. (Eller var det jeg som ville at den skulle være noe mer?) Blå er den varmeste fargen er jo en vakker og poetisk film som makter å skildre det å være ensom i både mengden og i kjærligheten. Og den berørte meg lenge etter at jeg hadde gått ut av kinosalen. Men så var dette andre. Dette merkelige blikket kameraet har på hovedpersonen Adéle (​​Adèle Exarchopoulos). Den tette håndholdte kameraføringen og de lange filmsekvensene gir inntrykk av en nærhet, og denne tett-på-følelsen tilslører det faktum at vi faktisk aldri gjør noe annet enn å nettopp se Adéle på avstand. Det er kanskje ikke like tydelig i Lees film, men også der opplever jeg at det er en avstand og kvinnene betraktesses som på avstand. Og den klisjefylte forestillingen om hvordan intimitet mellom to kvinner skal være og hvordan den velges å skildres, finnes i begge filmene.

Men kanskje er det slik at Portrett av en kvinne i flammer og Ammonite springer ut ifra to typer nødvendighet? Jo, det er rett og slett slik: Det er filmer laget av to helt forskjellige filmskapere – men med en overlappende tematikk. Sciamma selv forsvarte ellers Blå er den varmeste fargen da den ble møtt med kritikk om at den var styrt av et mannlig blikk, og sa at hun likte filmen og satte pris på Kechiches arbeid. Om samme kritikk ble rettet mot Ammonite vil jeg tro derfor tro at hun også ville forsvare Lee.

Å bryte ut av bildet

«Women have been objectified through all of history

 – by fiction and by the patriarchal loath. 

Fiction is not a safe space for women.» 

Céline Sciamma

I Girlhood (2014), en annen film av Sciamma,I Sciammas Girlhood (2014) finnes en scene hvor jentegjengen vi følger er på et hotellrom. Kameraet følger dem imens de slipper seg løs til en låt av Rihanna. Det er hovedpersonen Marieme (Karidja Touré) sitt blikk kameraet følger, før Marieme selv blir en del av den dansende gjengen. Og dermed blir hun også en del av bildet. Vi finner en lignende scene i Portrett av en kvinne i flammer der maleren Marianne går fram til Héloïs som portretteres, og Marianne blir bedt om å se fra Héloïs sitt synspunkt. Bare for å oppdage at hun blir også sett. 

En slik speiling av blikk, og det å gå inn i eget bilde, går også igjen i flere av Sciammas andre filmer. Man merker, ubevisst eller bevisst, arbeidet med å bryte ut av et fiksert og etablert bilde. Det er som karakterene selv er med på en sprenging av tilstanden som objekter – og sammen med dem tar vi del i hvordan de omformer seg selv til subjekter. Slik blir de selv også den seende.

«It is about the two of them (the two lovers) facing each other. It is about giving them back their subject-states, their subjectivity. It is giving them back their desires» haruttalte Céline Sciamma uttalt om Portrett av en kvinne i flammer. Noe av kritikken som har kommet mot den er at det er for lite ikke er nok hud til å være eni  filmen som handler om begjær. Eller at det ikke finnes en sex-scene i en film som kretser rundt begjær og møtet mellom to elskende. Og Sciamma har flere ganger blitt møtt av journalister og kritikere som rett ut spør hvorfor det ikke er noen sex-scener i filmen når den åpenbart kretser rundt begjæret. Sciamma har svart med at det kan være vanskelig å få øye på en ny kultur og at det er «bilder som ikke alle klarer å lese.» Det er et interessant svar. Og det var kanskje derfor jeg stusset over at Lees Ammonite ikke laget mer rom i filmen for intimiteten til de to kvinnene han portretterer, når han i sin tidligere film God’s Own Country (2017) makter å skildre, med både en sårbarhet og voldsomhet, forholdet mellom to menn på landsbygda i Nord-England. At jeg forventet at det skulle være en enkel sak å «oversette» blikket for menns kjærlighet mellom hverandre, til et blikk på kjærlighet og begjær mellom kvinner. (Eller kanskje jeg bare hadde glemt, at oversettelse vil alltid være en blanding av å miste noe, men også få tilført noe annet.). Eller kanskje det var den, fortsatt, flotte kinoopplevelsen med hans God’s Own Country (2017)? At jeg forventet at det skulle være en enkel sak å «oversette» blikket for menns kjærlighet mellom hverandre, til et blikk på kjærlighet og begjær mellom kvinner? Men oversettelse vil alltid være en blanding av å miste noe, men også få tilført noe annet.

Blikket som ser

«I want to create new images. 

It should be precise, it should be new, and it should be strange»

Céline Sciamma

Sciamma har uttalt at måten hun skriver fram sine filmmanus på er knyttet til at hun skriver om kvinnelige karakterer. Jeg har fundert på betydningen av at Sciamma selv er lesbisk, og hva dette innebærer for hennes blikk på intimitet og begjær hos kvinner på film.

I en scene i Portrett av en kvinne i flammer spør Héloïse, som portretteres, om hvorfor det er bare hun som skal tegnes, om ikke Marianne også skal bli portrettert. Marianne tegner et selvportrett, men det er Héloïse som holder opp speilet og muliggjør det.

Å fornye bildene våre, og blikket som ser. Det ligger noe veldig universelt i å se inn i oss selv, og sårbarheten i å tillate at det er noen andre som løfter speilet for oss. Samtidig finnes også et blikk som jobber den andre veien i denne filmen: Å la den som er i bilde bli værende der, og i stedet for å ta henne ut av sitt eget bilde, går vi inn i det.

Det må alltid være slik at alle kan lage filmer om alle. Det kjennes ufravikelig ut. Allikevel, burde vi ikke kunne spørre oss om blikket som ser? Og hvem som styrer det vi ser? Om hva det er vi egentlig ser. Vi trenger mer av det kvinnelige blikket, mer av det skeive og andre minoriteters synspunkt.Det må alltid være slik at alle kan lage filmer om alle, men vi vil alle også ha godt av mer diskusjon og oppmerksomhet rundt blikket. Og om hvem det er som styrer blikket i filmen og populærkulturen. Vi trenger mer av det kvinnelige blikket, mer av det skeive og andre minoriteters synspunkt. Ikke bare fra et politisk ogeller medmenneskelig perspektiv, men fordiogså filmen og populærkulturen også vil ha godt av det. Og så er det jo dette: Så deilig det er å sprenge seg ut av et bilde man er satt inn i og i stedet skape sittnoe eget.

Kilder:

https://www.nytimes.com/2013/10/27/movies/the-trouble-with-blue-is-the-warmest-color.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Mary_Anning

Céline Sciammas forelesning og Q&A ved BAFTA 2019, https://www.youtube.com/watch?v=LeHhX0K1kkg&t=1387s

https://www.youtube.com/watch?v=H7F9k-340fc&t=22s

Francis Lee ved BFI 2020, https://www.youtube.com/watch?v=hAHb8qpQZtI

Francis Lee i Q&A ved TIFF 2020, https://www.youtube.com/watch?v=pP3BBMXgX8k