Helvete er et sted på jord. Himmelen er et sted i sinnet ditt

“Det finnes ingen vegger eller gjerder. Min hages grenser er horisonten”

Derek Jarman i “Modern Nature”

Nå når den 1. desember er det er spesielt tre bøker av tre svært forskjellige kunstner- og forfatterskap som jeg igjenleser. Det gjelder nevnte Derek Jarman og boken “Modern Nature”, Hervé Guiberts “Til mannen som ikke reddet mitt liv” (Som utkom på norsk på Fanfare forlag i 2022) og David Wojnarowiczs “Closer To the Knives - a memoir of disintegration”. Nå skal det sies at disse tre forfatterene og disse tre bøkene har så mye rikt for seg at det på langt nær er desember jeg holder av til dem, og forfatterskapene har fulgt meg gjennom alle årstidene siden første gang jeg leste en og hver av dem.

Men nå er det  desember 2025, og instagram og skeive nyhetssteder har igjen flomlagt feeden min med HIV- og AIDS-fortellinger fra spesielt 80-tallet. Og i feeden min dukker også disse tre mennene og noen av deres nære venner og elskere i korte blaff av fortellinger og øyeblikk om noens liv, om noens død.

Hvor skal man begynne? For vi vet hvor det slutter. Og alt ligger der på første side i Hervé Guiberts “Til vennen som ikke reddet livet mitt”:

Jeg hadde aids i tre måneder. Det vil si : I tre måneder trodde jeg at jeg var dømt til å dø av sykdommen som kalles aids. Men det var ikke noe jeg bare innbilte meg, jeg var virkelig syk, det fremgikk av både den positive testen og av prøvene der man fant de første tegnene til at blodet mitt hadde begynte sin ferd mot undergangen. Men etter tre måneder fikk et utrolig sammentreff meg til å tro, ja, til å føle meg nesten sikker på at jeg kunne unnslippe denne sykdommen, som alle mente var uhelbredelig.

Guibert avslutter det korte første kapittelet at han  “ville klare meg, at jeg takket være dette utrolige sammentreffet, ville bli en av de første i verden som overlevde denne nådeløse sykdommen”. 

Ekkoet av Guibert stiger fram når jeg leser Jarman der han skriver om at han nekter å tro på sin egen dødelighet. Han begrunner det med at han har vært en som gjennom hele livet aldri har passet inn, så hvorfor skal han nå få panikk for å bli del av den dødelige statistikken for de som har blitt HIV-smittet?

Bakteppet for AIDS-epidemien på 80-tallet, er at i begynnelsen visste  man svært lite om sykdommen. Selv helsepersonell var i begynnelsen usikre om hvordan sykdommen smittet, det gikk hele tiden rykter om måten man kunne bli smittet og ikke minst om hvem som fikk denne grufulle sykdommen som det ikke fantes noen kur for. Tidlig 80-tallet var fortsatt preget av uvisshet om både sykdomsforløpet og hva det var mulig å gjøre for å stoppe eller bremse det. Nye medisiner måtte utvikles, en helt ny sykdom skulle forståes. Men det var én ting som ble raskt tydelig helt i denne spede start av epidemien på tidlig 80-tallet: At spesielt homofile menn virket å være utsatt. 

“Oppfattelsen av at det å vite at du er dødende gjør at du føler deg mer levende er en misoppfattelse. Jeg en mindre levende. Det mindre liv å ta av. Jeg kan ikke gi noe 100% av min oppmerksomhet - en del av meg tenker på helsen min.”

Hervé Guibert i “Til vennen som ikke reddet mitt liv”

I ettertiden, i denne nåtiden 2025, så vet vi så mye mer. Det finnes medisiner som kan som i praksis gjøre at man kan leve som om man ikke var smittet, og det finnes prevantive medisiner, såkalte PrePs som en kan ta som beskyttelse om man skal ha sex med en som er smittet med HIV. Sykdommen i 2025 er ikke lenger nødvendigvis dødelig om man får rett behandling. 

Den franske fotografen og forfatteren Hervé Guibert som selv var åpen homofil og fikk etterhvert en HIV-diagnose, utgav i 1990 romanen “Til vennen som ikke reddet mitt liv”. Boken som kan sies å høre til i autofiksjonens sfære, forteller om hvordan en legevenn flere ganger lover at Guibert skal få bli del av en utprøving av en ny revolusjonerende medisin som skal kunne stoppe sykdommen. Vi som plukker opp og leser denne boken, vet selvfølgelig utgangen av fortellingen allerede. Det står allerede i tittelen. Guibert fikk diagnosen AIDS i 1988, boken utkom i 1990, og han døde av AIDS-relatert sykdom i slutten av 1991.

“Til vennen som ikke reddet mitt liv” skapte et spetakklel i Frankrike fordi Guibert også skriver om flere av sine nære og svært offentlige venner under pseudonymer. Blant annet blir Michel Focault under navnet Muzil utlevert. Men karakteren Muzil ble nok alt for lett gjenkjennelig, og slik avslørte Guibert for hele den franske offentligheten at Focault også hadde pårdratt seg HIV og at han døde av AIDS-relatert sykdom.

Samtidig i USA på 80-tallet er det Reagans USA, der AIDS blir omtalt som homopesten og når Reagens administrasjon endelig nevner sykdommen fra talerstolen, er det først og fremst som vitser, før det hele blir avføyd. (Det skal ta mange år før Reagens administrasjon setter i gang tiltak for å bekjempe sykdommen). Det er i dette USA, tidlig 80-tallet, at den homofile fotografen, kunstneren og forfatteren David Wojnarowicz befinner seg i. Selv skal han få HIV-diagnose i 1987 og dø av AIDS-relatert sykdom fem år senere, bare 48 år gammel. Wojnarowicz var, slik som det var med både Jarman og Guibert, en ung kunstner midt i livet og midt i kunstnerskapet sitt da han fikk HIV-diagnosen. Og akkurat som Jarman og Guibert, så er det med Wojnarowicz vanskelig å etterhvert skille mellom kunstnerskapene deres (for alle jobber innenfor flere felt i tillegg til å skrive) og den snikende døden som kommer inn i livene deres gjennom sin egen sykdom, gjennom vennene og eks-elskerene som blir syke og dør, og til slutt deres egen død.

“Helvete er et sted på jord.

Himmelen er et sted i sinnet ditt”

Dette skriver David Wojnarowicz i en av passasjene i boken sin “Close To The Knives - A memory of Disintergration.”

Sammen med en annen memoarbok han gir ut, “Memories That Smells Like Gasolin”, kom begge disse bøkene helt mot slutten av livet hans. “Close To The Knives” kretser delveis rundt Wojnarowicz minner fra tiden da han som ung levde på gaten, samtidig som det er lange drømmeaktige tagninger fra cruising og tilfeldige møter med menn.

I tittelkapittelet “Living Close To the Knives”  beskriver Wojnarowicz hvordan han hjelper vennen og eks-elskeren Peter Hujar som ved dette tidpunktet har utviklet AIDS å komme seg til andre siden av New York for å møte en lege som det ryktes har funnet en mirakelkur som fungerer på følgende vis: At den med HIV eller AIDS får satt tyfusvaksinen, og dette skal da i teorien booste og igangsette det svekkede immunforsvaret. Når Hujar, Wojnarowicz og en venninne endelig kommer dit, finner de et venterom fylt av med andre menn som også har hørt rykte om denne mirakelkuren, flere av dem menn Wojnarowicz og Hujar drar kjensel på.. Det skal vise seg at legen som står for den påståtte mirakelkuren ikke er lege, men en forsker innenfor immunologi som allerede har en sak på seg på grunn av feilbehandling av kreftsyke. Wojnarowicz skriver:

Det faktum at myndigheten kom på banen var det som overbeviste Peter om at legen kunne muligens være et geni. Alle av oss håpte på at det var sant. De siste ni månedene hadde han samlet en skuff full av små brune flasker hver og én av dem inneholdt den siste “kuren” utviklet av denne mannen. Noen av dem krevde injeksjoner som jeg satte. Den avgjørende faktoren som fikk mange til å droppe denne legen, var en vaksine han utviklet fra menneskelig avføring som hver person etterpå ble injisert med.

Fortellingen i dette kapittelet ender også med fortellingen om Peter Hujars død. For det er ingen tvil: Det fantes ingen kur den gangen, ingen mulighet for å bremse og skjule sykdommen slik det er i dag. Bare minutter etter at Hujar ligger død på sykehuset, beskriver Wojnaroiwz om hvordan han ber de andre i rommet om å få være i fred med den døde kroppen til Hujar. Deretter tar han en kort serie med fotografier og i tillegg en kort film av Hujar som ligger død i sykesengen. Ikke lenge etterpå blir disse bildene og filmen av Hujar del av flere av verkene til Wojnaroiwz.

“Gamle venner døde unge

Viruset angriper skapelsen

Kreativiteten forvitrer

Ingen oppslukende lidenskaper

Kun disse sakte melankoliedager

Hagen er laget for kjære venner

Howard, Paul, terence, David, Robert og Ken,

og mange andre, hver stein har et liv å fortelle

Jeg kan ikke invitere deg inn i dette huset”

Det er Derek Jarman som skriver dette i “Modern Nature”.

Et sted i boken skriver han hvordan han holder liv i hagen, han vanner rosene og han lurer på om han noen gang vil se dem blomstre.

Som mange HIV-positive, leste han seg seg opp på urtemedisin i håp det kunne lindre, utsette eller kanskje slik som Guibert så for seg, slik som Hujar ble overbevist om tyfusvaksinen: At mirakelet skal inntreffe. Jarman leser om alle typer ondter og plager urtene skal kunne hjelpe mot før han skriver:

“Hagen som farmakopeia har sviktet.”

Men så legger han til:

“Likevel er det en spenning i å følge plantene som slår seg opp og som gir meg håp.”

Og det er vel nettopp her, i dette avsnittet, det likevel er mulig å skimte noe mer enn bare fortellinger om vissheten om døden som venter disse mennene midt i livet. For felles for de tre bøkene (og kunstner- og forfatterskapene i sin helhet) er at de fremstår som dypt menneskelige fra det stedet de skriver fra. Jeg kommer til å tenke på tonene til den nå avdøde Per Fugelli som snakker på en låt som ble utgitt som en hyllest til Oslo øst. Der fortellerhan  om hvordan det er å være kreftsyk og gå igjennom Oslo øst sine gater.  Det er den samme tonen, den samme treffende tekstene som gir innblikk om én enkelt person utsyn fra sykdommen, på vei mot døden. Men det er også en fortelling om mange, det partikulære blir gjeldende for oss alle. Som Guibert allerede forteller etter første side at han allerede har sett seg for seg hele boken han skal skrive:

“Jeg sier den har bare sin eksistensberetigelse i den randsonen av uvisshet som er felles for alle verdens syke.

Man skal være forsiktig for å romantisere, og samtidig har alle disse tre mennene har også selv bidratt til å bygge mytene om seg selv og sitt kunstnerskap. Men likevel er det slike passasjer som gjør at autofikjsonen, eller la oss kalle det det selvbiografiske, noen ganger kanskje også dette selvbedraget som kan komme over tekster i dette formatet; det er løftet inn som en stemme i tiden, det hører til én spesiell tid, ett spesifikt sted, ett menneskets skjebne om du vil. Men likevel. Guibert og Wojnarowicz spesielt synes å befinne seg i et format med utleverende nedtegnelser, Jarman også, om ikke i like høy potens. Det er til tider heltisk, til tider drømmende og fylt med en blanding av seksuelle affærer til det kliniske og oppramsende om mulige behandlinger for AIDS, medikamenter og urter, og vekslingen i tid får det til at tekstene ikke har fram og bak.

“Sinnet mitt drifter frem og tilbake”

skriver Jarman på slutten av “Modern Nature” når det er et faktum at han har fått toksoplasmosis som er en av sykdommene som man kan få med sterkt svekket immunforsvar som med HIV/AIDS. 

I disse bøkene er  det ikke en start eller slutt; dette er noe som pågår og jeg får følelsen av det er derfor disse verkene over 30 år senere fortsatt kjennes relevante ut, de er på ingen måte udaterte, verken i form eller tema.

“Det finnes ingen vegger eller gjerder. Min hages grenser er horisonten”

skriver Jarman på første side i “Modern Nature”. Og gjennom boken beskriver han ofte landskapet rundt ved Dungeness, himmelens skiftende farger, vinden og den salte sjøen som sliter på alt han forsøker å dyrke i denne hagen som ligger tett opptil dette atomkraftverket. Han skriver om bekymringen av H-bomben, om ozonlaget som tiden ble tynnere og tynnere. Jarmans sted er hagen, dette forblåste steinfylte området hvor saltvannet skyller inn. Han veksler i “Modern Natur” mellom om å skrive om hagen,  filmprosjektene, livet i London og vennene som han holder kontakt med på telefonen. Hagen er også en lokasjon til filmen “The Garden”. Men etterhvert skriver han i boken mer og mer om legetimer, undersøkelser, og symptomene som gjør seg mer gjeldende.. Ett hvert lite sår eller utslett: Er det sykdommen? Hva betyr disse endringene som slår seg ut i kroppens system?

“Mørke tanker invadere - Jeg lager te, vasker klær”

skriver Jarman. Det gynger fram og tilbake. Her og nå. Sykdommens forløp, det som har vært, det som skal komme. Det enkle og hverdagslige, døden og det store spørsmålet om hva livet skal være, hvordan kunsten skal formes. Guibert skriver:

“I denne kronologien, der alle varsler om sykdommen er kretset inn og avmerket over en periode på åtte år, for i følge Stéphan vet man nå at inkubasjonstiden er på mellom fire og åtte år, er ikke de kroppslige symptomene mindre avgjørende enn de seksuelle møtene, slik forutanelsene ikke er mindre viktige enn ønskene som forsøker å viske dem ut. Det er kronologien min som blir disposisjonen min, bortsett fra de gangene jeg merker at det er kaoset som driver meg.”

Det er altså  ikke bare fortellingene i seg selv, det er formen og den måten de har blir skrevet fram på. Og der Jarman skriver side opp og side ned om plantene og hva hagen holder, han skriver om Plinius den eldre og urtelegen Gerard Butler, og boken hans er pepret med henvisninger til spesielt klassisk kunst og litteratur, som Dante, Wordsworth, videre til fortellinger om filmvisninger i London. Så skriver Guibert lange passasjer som forvandles til nærmest en pastisj over hvor irritert han er på Thomas Bernhard og det er lett å spore heltene til Wojnarowicz som beatforfatteren Wiliam S. Bourrughs.  De har denne felles kvaliteten disse bøkene: At de løftes ut det private og blir en fortelling som, ja, jeg vet ikke annen måte enn å si det på: Hører til verden.

Maggie Nelson skriver i forordet til den nye britiske utgaven fra 2021  av “Til vennen som ikke reddet mitt liv” om det hun kaller “body-smeared” litteratur. Ja, det er rart å si at det er en egen kategori i litteraturen som tilhører kroppene. Men den paraply som spennes opp av tid, sted og sykdom, sørger disse bøkene for at det er ingen tvil: Det er med kroppene vi lever, det er en kroppens fortelling som flytter oss gjennom tiden, gjennom livet, sykdommen og døden. Det er ikke mulig å unnslippe kroppenes erfaring. Det er også en smertelig erfaring om hvordan sykdommer blottlegger et menneskets plassering i samfunnet. For la det ikke være noe tvil: Sykdom er på ingen måte egalitær, som Andrew Derbin skriver i forordet til “To The Friend Who Did Not Save My Life”.

I en passasje i “Close To The Knives” beskriver Wojnarowicz hvordan det er å gå rundt i et av de mest kjente cruisingområdene ned ved havna i New York, The Chelsea Piers på 80-tallet. Det var et område Wojnarowicz kjente godt. Han hadde lang fartstid i å vanke der blant medtatte bygninger, langs ei skitten Hudson-elv. Ikke bare fant han menn for å ha seksuelle møter med her i disse dunkle, slitte og medtatte bygningene. Men han kunne også bruke mange timer for å tegne eller male rett på veggene, eller han satte seg ned og noterte i en notatbok det han så framfor seg: Skyggene, bevegelsen av for det meste menn på jakt etter møter med andre menn:

"Jeg bøyer meg ned og finner fam til kraven på genseren hans og drar den tilbake og vekk fra gropen av nakken hans som jeg forsikig legger tungen min på. I å elske ham, så jeg sigaretter mellom fingrene på en hånd, røyk blåste bakover i rommet, og hostende fly dykkende ned lavtr mellom skyene. I å elske ha,, så jeg menn som oppfordret hverandre til å legge seg i armene deres. I å elske ham, så jeg arbeidere fra småbyer grave ut store hull som andre bruker et helt liv på å fylle. I å elske ham, så jeg filmer bli vist på store bygninger; jeg så en hånd i et fengsel som skyver til seg snø fra vindusposten. I å elske ham, så jeg enorme bygninger som ble reist som snart ville skli ut i det ventende og brusende havet. Jeg så ham befri meg fra det indres liv stillhet.

Jarman skriver:

“Vi var de som svingte, ut og rundt omkring klokka fire på natta - på cruising. På et vis renters med mer klasse, selv om ingen fikk rævva til middag. En stor pikk var en fordel i denne verden. Jeg tenkte meg selv som dødsbutch. Det var ikke før slutten av tiåret  - kort tid etter det første møte til Gay Liberation Front ved London School of Economics - at jeg snudde med rundt og ble pult - i den kjekke enden av Gigolo; ingen ord kan beskrive hvor spennende det var.”

Det er mye man ikke skjønner som barn, men fortielsen må være en av de instruksene vi raskest lærer å innrette oss etter. Jeg vokste opp i en forstad i Trondheim på 80- og 90-tallet. Det fantes ikke noen homoer eller lesber den gang, transfolk kunne du virkelig glemme å se etter. I min verden, i denne lille forstaden i Norge på 80-tallet, der det snart var menn som Wojnarowicz, Jarman, Guibert og Henki Karlsen med HIV og AIDS som var de eneste som brøt stillheten jeg befant meg i. Jeg har mange ganger undret meg hvorfor det var slik, at det var disse dødsyke, ja, nesten så man kunne kalle dem dødsdømte på denne tiden, at de var de som ikke lenger hadde noe å tape.  For jeg kan jeg huske at ordet HOMO! kun ble slynget ut som skjellsord i skolegården (Slik det enda gjør), når de mest voldelige guttene løp etter en av de som åpenbart var svakere og mindre enn dem. Så vi andre på hvordan han løp imens de spyttet ordet HOMO! etter ham. Dette ordet virket å eksistere kun for å være ei glødende kanonkule i fart, fylt med lovnader om å bli truffet av vold. Ønsket jeg alltid i disse øyeblikkene i skolegården, at skyene skulle tette seg til over oss, at det plutselig skulle svartne til på himmelen, at mørke kumulusskyer skylte over skolegården og heiene. En slags syndeflod skulle åpenbare seg over oss, et ras, der vi alle ble tatt, der de fæle guttene slutte å slå på den mjuke og spede kroppen som hadde lagt seg krøket sammen som en hund. I stedet rant vi alle vekk fra denne sprukne hinnen av stillhet så denne rolige overflaten igjen kunne få komme til syne, stille og enda vibrerende: I redsel, i ønske om å igjen en dag bli brutt.

En fantasi jeg gjennom bøkene til Jarman, Guibert og Wojnaroiwcz ikke har vært alene om: Dette å fantasere at volden som man blir utsatt for vender seg den andre veien: En syndeflod, noe av bibelske proposjoner skal en dag, en dag…I en samtale med Nan Goldin som ble trykket i magasinet Interview. Hun spør ham hva han vil oppnå med verkene sine. Han svarer: 

" Jeg vil få noen til å føle seg mindre fremmede - det er et som er meningsfylt for meg.” 

På en av reisene sine gjennom USA kommer Wojnarowicz over en sak i en avis i Nord-Carolina som skrev om at mange var redde for at vanlige familiemenn skulle bli robbet og banket opp på rasteplasser ved en feiltagelse - at noen trodde at de var homofile.  Avisen la ved et kart med rasteplasser hvor det var "mest homoseksuell aktivitet" - som en advarsel for disse familiemennene. Det beste med artikkelen, skriver Wojnaroiwcz, var at den fikk han til å føle seg mindre alene den dagen. 

Audre Lorde skrev også om stillhet og om overlevelse, at den eneste måten for overlevelse er å gå inn i prosessen livet som noe kreativ og kontinuerlig, det som er vekst. Noe Wojanroiwcz, Jarman og Guibert, alle tre må ha, ikke bare ha visst godt, men kjent og følt sterkt. Samtidig er vissheten om en sykdom som vil lede til døden kun det. Som Jarman skriver:

“Oppfattelsen av at det å vite at du er dødende gjør at du føler deg mer levende er en misoppfattelse. Jeg en mindre levende. Det mindre liv å ta av. Jeg kan ikke gi noe 100% av min oppmerksomhet - en del av meg tenker på helsen min.”

På slutten av “Moderne Natur” har vi kommet til august 1990. Jarman har vært innlagt. Han har blitt behandlet med sulphadiazine intravenøst og han ramser opp alle medikamentene han nå tar, i tillegg har han bestemt seg for å begynne å ta AZT, som var den første godkjente medisinen for AIDS og som ble brukt i Storbritannia fra 1990. Etter sykehusbesøket og den nye medisinen ble Jarmans sykdomsforløp bremset og han rakk å skrive ytterligere én bok til og lagde tre nye filmer før han døde i 1994.  Det er enda fire år igjen der hvor Jarman er svært produktiv, men fredag 3. august noterer han etter å ha konkludert med alle pillene han nå må ta i tillegg til at han begynner med AZT:

“Horisonten er i ferd med å lukke seg”. 

“Boken min lukker seg om meg” 

skriver Guibert på sin siste side i boken. 

“Lukt på blomstene imens du kan”

blir siste ord i boken til Wojanroiwcz.

Når jeg leser om igjen passasjer fra “Til vennen..” av Guibert, “Modern Nature” av Jarman eller “Close To the Knives” av Wojanroiwcz, slår det meg hvordan skeive kropper gjennom årtier har fungert som åsteder. Der kroppene er stedet som har tatt imot hatet og volden hatet leder til. De skeive kroppene blir åsted knyttet til skam og sykdom. Og her i disse bøkene trer det frem spesielt frem hva en del homofile menn har måtte tåle. Men disse tekstene minner meg også på at de samme skeive kroppene er også de som frigjør oss fra skam og redsel gjennom nytelsen og begjæret. Gjennom å åpne først gjennom å vise sårbarhet får vi tilgang til denne nytelsen. Som om at det er den ultimate måten å bryte stillhetens overflate: Gjennom å legge sin kropp inntil en annens, det å be om en annens berøring:

"Det er den enkle følelsen av å snu seg sakte, kjenne pusten til en annen kropp i en stille kropp i et stille rom, stillheten brutt av skrapingen av en negl mot en skjortekrave. Å snu seg er bevegelsen som avbryter synet av tynne røde og blå linjer som veves over himmelen i vest. Det er den bevegelse som setter i gang skjelvingen av de subtile vannbevegelse av skygge, som linjer som følger forsvinningen av en mann under overflaten av en forlatt innsjø”.

Heldige er vi som kan lese tekstene av Jarman, Guibert og Wojanroiwcz i dag. 

Det er vanskelig å la være å tenke på hva de hadde gjort mer av om de hadde fått leve lenger.