Min venn var død - og om å hva som skjer når du leser Dubravka Ugrešić

Den gangen jeg tok bildet av den kvite katten

Susan Sontag skriver i “On Photography” om at man må tre ut av en situasjon for å kunne ta et fotografi. Bare den som trer ut av bildet selv og blir en observatør kan ta bildet. Bare den som trer ut av bildet selv og blir en observatør kan ta bildet. Men når jeg tok bilde av denne kvite katta, var det som om at det motsatte av det Susan Sontag har skrevet om fotografi skjedde.

Knips! sa det og fra polaroidkameraet kom det ut et fotografi med den kvite katten som satt i stuen min. Det kjentes ikke ut som å tre ut av noe som helst, tvertimot: Det var som å tre inn i verden.

Og plutselig forstod jeg noe først da jeg fikk øye på den kviten katten som motiv, jeg løftet opp kameraet, og la det foran mitt høyre øyet og fininnstilte fokuset før jeg trykket på utløserknappen på kameraet. Da først forstod jeg: Min venn var død.

Min venn var død, og det hadde gått dager og mange samtaler siden hun døde. Men jeg hadde ikke tenkt på henne som død fram til da. Alle tankers nervebaner sa at hun levde, fordi enda kom det e-poster, min venn hadde satt opp tidsinnstilte e-poster, og derfor hadde jeg en samtale gående med henne, der hun enda skrev og jeg enda hørte stemmen hennes imens jeg leste.

I Museum for betingelsesløs overgivelse og tiden i Ungarn

I Museum for betingelsesløs overgivelse skriver Dubravka Ugrešić om et gulnet fotografi hun har hatt med seg i mange år. Det er et bilde av tre kvinner som bader. Hun skriver at det er som en liten fetisj hun ikke kjenner den sanne betydningen av som grunnen til at hun holder på dette fotografiet. Jeg tenker selv på to bilder jeg enda har med meg fra tida jeg bodde sør i Ungarn: Én plakat i sort hvitt av seks kvinner som turner på ei strand i gammeldagse badedrakter og én filmplakat av Charlie Chaplin og “The Kid” i svartkvitt den også.

Begge plakatene hang i en av de mange leilighetene jeg rakk å bo i Ungarn.

Jeg kan ikke si hvorfor jeg har tatt vare på dem. Jeg har aldri hengt de opp der jeg har bodd senere, men hver gang jeg har flyttet har de blitt med meg videre. Bare én gang i blant, når jeg rydder i en skuff eller flytter på noe i en bod, kommer de fram, og jeg kan ikke si det er en glede å finne dem, for tida i Ungarn var ikke lett, jeg vil helst glemme den jeg var, den jeg trodde jeg ville være på den tida.

Men det er som om plakatene skjærer igjennom dette, som en kniv i tida og deler opp noe.

Enda skjer det at bildene bryter seg inn i meg. Er det en fetisj?

Er tekstene til Dubravka Ugrešić også som ei kniv i tida?

Jeg har hele tiden villet være noen andre. Kan hende Ungarn var det stedet jeg var nærmest å klare det. Kan hende det er et øst-europa jeg kjenner igjen når jeg leser Ugrešić sine tekster.

Jeg ville heller dø enn å dra tilbake til Norge, jeg husker at jeg hvisket akkurat det til meg selv, inne i meg, jeg hviska også i tankene der jeg lå innlagt på sykehuset sin akuttavdeling. Jeg var bare dehyrert, overoppheta, halvveis utsulta av å trene for mye i varmen. Gjentatt det for mange ganger gjennom sommeren. Litt væskeinntak intravenøst og så var det ut igjen.

Bilder kan skjære igjennom.

Det er alltid noen som hopper, sa den trøtte læreren, en akuttelege, vi hadde til å undervise oss i førstehjelp på medisinstudiet. Vi ble alltid plassert i et av venteområdene i hovedbygningen til det store regionssykehuset som lå helt sør i Ungarn ned mot grensa i Serbia. Så satt vi der til en lege hadde tid imellom akuttbehandlingen for å lære oss noe om å redde liv. Vi lærte hjertekompresjon på små dukker som skulle være spedbarn. Sånn lærte vi oss å gå med dukkebarnet på armen imens vi utførte hjertekompresjoner - tilfelle vi måtte gå etter hjelp.

En mann hadde nemlig falt om én gang med hjertestans, og to studenter fra 1. året på medisin var like ved. Men de visste ikke noe om førstehjelp. Det første året på medisinstudiet lærer man kjemi og biologi. Man skjærer i døde mennesker. Man pugger latinske og greske gloser. Time etter time sitter studentene å memorerer navn på små krumninger på skjelettets knokler. Alt hva de to studentene hadde lært, men det hjalp ikke mannen, og det bestemt fra da av at alle som startet på studiet skulle få en innføring i førstehjelp så snart de startet på førsteåret.

Jeg så aldri noen pasienter eller pårørende i venteområdet vi øvde på førstehjelpen. Hele det store hovedbygget var på sju etasjer der det var en stor åpen plass i midten, slik at en kunne se opp i glasstaket fra grunnetasjen, og rundt hver etasje kunne en bøye seg framover inntil rekkverket og se toppen på hodene på de som gikk der nede. Bare i sjuende var det ikke mulig å lene seg mot rekkverket og titte ne. Der var det satt opp gitter hele veien langs rekkverket.

Det var vel dumt å legge psykiatrisk avdeling øverst, la akuttlegen til.

Det tar dager og så skjer det noe, og så plutselig skjønner jeg at jeg skal fotograferer det som er foran meg. Det er aldri snittet eller motivet som trigger denne impulsen, men det er lyset, skyggene og formen som trer frem. Oftes blir det noe enkelt, noe som kanskje kan fremstå enkelt eller tomme motiver: Bare lav vintersollys som treffer et vannlass, et enkelt egg på kjøkkenbenken, høstløv som er på vei til å bli til kompost.

Hjemsøkelsen

Dubravka Ugrešić siterere fra On Photography av Susan Sontag når hun skriver om fotografier. Lenge var jeg så veldig enig i det Sontag skriver om at for å fotografere noen eller en situasjon, så krever det at man må tre ut av situasjonen, altså på en måte ta avstand til det man er i, for å kunne ta bilde. Men kan det hende at det også er en måte å nå fram til den?

Jeg så på katten til den døde vennen min og skulle ønske jeg kunne elske den som jeg elsket vennen min, og det var sant det søsteren til vennen min skrev på veggen hennes på facebook like etterpå: Det er jeg som er spøkelset ditt nå. Det er jeg som hjemsøker deg nå.

Det er alltid noe som hjemsøker meg i tekstene til Dubravka Ugrešić.

Om det er katten, den døde vennen, disse fotografiene vi tar med oss, noen gang av uvisse grunner, samtaler og korte notater med en som man elsker, det er liten by i Romania på grensen til Ungarn, det er små rom å drikke tyrkisk kaffe i imens en plakat av Charlie Chaplin henger løst på veggen og små notiser med klager fra naboen, en eldre ungarsk mann, han skriver om at alt var bedre før, slippes gjennom postsprekken i døren.

Det som kommer

Så får det komme en egen tekst som handler om Dubravka Ugrešićs Museum for betingelsesløs overgivelse.