Min venn var død

Jeg tok bilde av den kvite katta og alt kjentes motsatt av det Sontag skrev om fotografi. Min venn var død, men jeg tenkte ikke på henne som død enda. Alle tankers nervebaner sa at hun levde, fordi enda kom det e-poster, tidsinnstilte, så derfor hadde jeg enda en samtale gående med henne. Og e-postene kom og jeg leste dem og derfor hørte jeg også stemmen hennes og knips! sa det og polaroidkameraer kom ut med et fotografi av min døde venns kvite katt som satt i min vinduspost og sov i min seng, og det var som å tre inn i verden, tida senke seg og der var vi, der var jeg. Jeg tok bilde fordi jeg var i bilde. Min venn var død og et bilde kom til meg.

I museum for betingesesløs overgivelse skriver Dubravka Ugresic om et gulnet fotografi hun har hatt med seg i mange år. Det er et bilde av tre kvinner som bader. Hun skriver at det er som en liten fetisj hun ikke kjenner den sanne betydningen av som grunnen til at hun holder på dette fotografiet. Jeg tenker selv på to bilder jeg enda har med meg fra tida jeg bodde sør i Ungarn: Én plakat i sort hvitt av seks kvinner som turner på ei strand i gammeldagse badedrakter og én filmplakat av Charlie Chaplin og “The Kid” i svartkvitt den også.

Begge plakatene hang i en av de mange leilighetene jeg rakk å bo i Ungarn.

Jeg kan ikke si hvorfor jeg tok vare på dem. Jeg henger de ikke opp på veggen der jeg bor nå, men hver gang jeg har flyttet har de blitt med meg. Bare en gang i blant, når jeg rydder i en skuff, så kommer de fram, og jeg kan ikke si det er en glede å finne dem, for tida i Ungarn var ikke lett og jeg vil helst bare glemme den jeg var, den jeg trodde jeg ville være på den tiden. Men det er som om plakatene skjærer igjennom dette, som en kniv i tida og deler opp noe.

Enda skjer det at bildene bryter seg inn i meg. Er det en fetisj?

Jeg har hele tiden villet være noen andre.

Kan hende Ungarn var det stedet jeg var nærmest å klare det. Jeg ville heller dø enn å dra tilbake til Norge, jeg husker at jeg hvisket akkurat det til meg selv, inne i meg, jeg hviska også i tankene der jeg lå på sykehuset sin akuttavdeling. jeg var bare dehyrert, overoppheta, halvveis utsulta av å trene for mye i varmen. Gjentatt det for mange ganger gjennom sommeren.

Bilder kan skjære igjennom.

Det er alltid noen som hopper, sa den trøtte læreren vi hadde i førstehjelp. Vi satt i en av venteområdene i hovedbygningen til det store regionssykehuset. Jeg så aldri noen pasienter eller pårørende der. Hele bygget var på sju etasjer der det var en stor åpen plass i midten, slik at en kunne se opp i glasstaket fra grunnetasjen, og rundt hver etasje kunne en bøye seg framover inntil rekkverket og se hodet på de som gikk der nede. Bare i sjuende gikk det ikke an å lene seg fram, det var satt opp gitter hele veien langs rekkverket.

Det var vel dumt å legge psykiatrisk avdeling øverst, la han til.

Jeg trekker pusten, det tar, tid, det tar dager og så skjer det noe og det jeg ser framfor meg skjønner jeg at jeg skal fotograferer. Oftest er det ikke snittet eller motivet som trigger denne impulsen, men det er lyset, skyggene og formen som trer frem. Oftes blir det noe enkelt, noe som kanskje kan fremstå enkelt eller tomme motiver: Bare et vannglass som lavt vintersollys treffer, et enkelt egg på kjøkkenbenken.

Jeg tar et bilde av den hvite katten i kjøkkenvinduet mitt. Hun hadde vært hos meg i nesten en uke da. Hver kveld kom hun å la seg i fotenden sammen med meg.

Den hvite katten satte seg i vinduet og jeg tok fram et av polaroidkameraene mine og tok to bilder av henne i svarthvitt. Etterpå tok jeg noen bilder med mobilkameraet, men det var polaroidene som tok imot øyeblikket. Det var det som sa knips i hodet mitt.

Dubravka Ugresvic siterere fra On Photography av Susan Sontag når hun skriver om fotografier. Lenge var jeg så enig i det Sontag skriver om at for å fotografere noen eller en situasjon, så krever det at man må tre ut av situasjonen, altså på en måte ta avstand til det man er i, for å kunne ta bilde.

Jeg så på katten og skulle ønske jeg kunne elske den som jeg elsket vennen min, og det var sant det søsteren til vennen min skrev på veggen hennes på facebook like etterpå: Det er jeg som er spøkelset ditt nå. Det er jeg som hjemsøker deg nå.